Kulturløftet

Som mangeårig utøver, pådriver og bakmann i det såkalt frie (sic!) scenekunstfeltet (ikke minst i/for/med Grenland Friteater) gleder det meg stort at kunst og kultur stadig oftere dukker opp på den politiske dagsorden, noe som sikkert henger sammen med den utrolige velstandsutviklingen i Norge. Skjønt jeg håper at de ymse kulturelle virksomheter som bedrives i sentrale og fjerne strøk i dette bakkete landet også innehar en viss egenverdi. Det er nok av “kultur for helse”, “kultur for profilering”, kultur for næring og ditt og datt – ja, egentlig for alt annet enn kulturen og kunsten.

Nok om det. Hva som opptar meg i disse K2-tider er fraværet av vilje til å tenke nytt. Noen ganger slår det meg at kunst & kulturlivet er noe av det mest konservative som finnes. I disse dager synes tilogmed bondestanden mer endringsvillig og dynamisk enn f.eks. vårt lands tunge teaterinstitusjoner.

Vi bør ikke ta de tyngste engang: det skal ikke mange nærstudier eller mye kritisk søkelys til for å se at få av landets regionteatre er blitt de regionale kulturelle kraftsentra de var tenkt som. På altfor mange av dem mangler publikumforankring, samfunnsmessig relevans, kommunikasjonslyst og kunstneriske visjoner i rikt monn. Man kan lese statistikk eller fagkritikk eller gå ut på gata og spørre publikum: de færreste bryr seg. Særlig ikke ungdommen. Og for en frifant som er oppriktig opptatt av teater i alle dets former, av dets muligheter, dets utsatte framtid osv så skjærer det i thaliahjertet å være vitne til hvordan millioner (og krefter! og talent! og ressurser!) renner ut i nær sagt ingenting…. og at det gir frp altfor gode argumenter på anti-kulturbålet.

Og det verste er er dette: opplevelsen av at det ikke er mulig (eller verre: ikke finnes vilje!) til å endre en tøddel på denne kulturpolitikken. For uansett hvor slett dette feltet leverer varene så bare fortsetter og fortsetter det: nye millioner plusses på (og sløses bort), nye halvgode produksjoner tas av plakaten før tida, teknikk og administrasjon vokser, nye svindyre betongbygg bygges. Man bruker et vell av vikariende og konserverende argumenter; sysselsetting, skatteinntekter, turisme, you name it.

La oss bare holde på som før, tenkes det. For alt blir sikkert bra til neste år, tenker styrene, bare vi får et nytt teater, et flott nytt teaterbygg (akkurat som vegger gjør kunst). Eller en ny teatersjef. En ny dramatiker. Et nytt regigeni. En stjerne i stallen. Men det blir jo ikke bedre, det gjør ikke det. Sorry. For det er noe som er fundamentalt galt. Det blir ikke bedre før myndighetene, før kulturminsteren & co tar affære; går ting etter i sømmene, sammenligner de selvtilfredse årsmeldingene med virkeligheten, dypdykker i regnskapene, løfter blikket, tenker nytt og djervt, setter foten rett ned og sier hvor skapet skal stå.

The rest is action.

Lars Vik,Porsgrunn

www.larsvik.no