Savner et med flere kultursentrer i Oslo.

Hvordan kombinere industrialiseringen med kultur i Oslo? Hvordan skape selvdrevne arbeidsplasser og bygge opp kultursentrer? Hvordan få til familievennlig kultur?

Man kan ta utganspunkter i Oslo – det gamle Oslo? Vi har flere tyngre kulturelle steder i Oslo som kan være aktuelle. Hvorfor er ikke Gamle Oslo blitt et sted av flere steder man kan vise turister? Gjøre det stedet levende – ihvertfall perioder av året.

Gamle Oslo er et sted med tyngre og verdifull arkeologi som har ligget brakk lenge – hva med et overbygg med gangveier mens man arbeider med arkeologi noe som kan være spennende og opplevelsesrikt for turister såvel som for interesserte nordmenn.

Min drøm er en levende landsby som det har har vært i Vika i Oslo – i fordumstid, hvilket århundre man skal satse på bør vurderes av ting fra middelalderen som er funnet i Oslo. Det er et stort knippe håndverkere – husflidmakere i Oslo som man kan trekke fram i lyset. Salgsmesse en gang i året ved basarhallene bak Domkirken med produkter fra landsbyen.

Tenk å få oppleve å gå inn i en levende landsby der det bor og finnes håndverkere. Skomakere som lager sko. Tønnemakere som lager tønner. Smed som smir mye rart som lystaker – fantelysestaker. Glassblåsere som lager glass. Vevere som klipper sau, karder og spinner, lager farger av blader, mose og vever klede, tover ull. Lysestøpere som støper lys slik de gjorde i gamle dager. Et sted der det lages mat. Tradisjonell norsk mat. Faktisk mener jeg at man også bør få på plass et båtbyggerverksted i Oslo her av den gamle garde – for det er håndverk vi skriver om.

Et spennende sted der jeg og du kan gå inn og kjøpe noe vi vil ha. Et norskt skattkammer. Et sted med atmosfære. Noe så norsk som en gammel modell av en rød topplue eller andre norske håndlagde ting som vadmelskappe. Nå mener jeg ikke at denne landsbyen skal være en slags “Tysenfryd sak” – men et virkelig sted som ivaretar våre gamle håndverksfag ved å utøve dem. Under Olavsdagene i Trondheim dukket det opp et vell av personer som hadde laget ting relatert til middelalderen. Det var utrolig. Levende mennesker og levende håndverk.

Det finnes faglige utdannet skomakere idag i Oslo som lager ca. to par sko i måneden. Et slikt par sko koster 10.000,- Da blir en månedslønn ca. 20.000,- noe løst regnet ut. En landsby kan være et sted skoletrøtte lærlinger kan være og lære. De vil da kunne fatte interesse for et håndverksfag de kan leve av som attraksjon eller som et funksjonellt fag i vårt århundre. Det kan være en oppmuntring for de skoletrøtte når de vil få jobbe i landsbyen hvis de klarer noen krav. Det vil da også være en arena for å få flere ut i arbeid. Faktisk så klarer jeg å se at man vil kunne skape noe som kan produseres fra landsbyen eller videre ifra industrien.

Et kulturarena hvor det skjer spennende ting underveis i året. Faste tradisjoner kan man kanskje håpe på? Oslo er vel også en by med fisketradisjoner, en kystby på en måte. Det finnes festivaler rundt i det ganske land. Havfiske festivaler. – å knytte slikt opp mot en landsby hadde vært spennende. Hvorfor må jeg se en måke før jeg tenker at ja Oslo er også en kystby med lange tradisjoner – men hvilke tradisjoner var det? På Bygdøy er det mange båter inne i et hus som oftest er låst. Hadde vært morsomt å fått vært med i en slik fjæring? – robåt som lukter tjære og bli med og fiske ute i Oslofjorden. Båtbyggeriet kunne lage kopier av båtene fra det låste huset på Bygdøy.

Når man respekterer det vi har fått fra våre forfedre ligger det også her en tanke om å benytte samme måte for å skape noe nytt igjen. Det å ivareta nesten glemte håndverk syntes jeg er viktig for fremtiden. Det nesten utrolige her, jeg er overbevist om er at det kan skape arbeidsplasser i Oslo – hvis man kan snike inn et regnskapskontor som kan hjelpe dyktige håndverksgündere som jobber i landsbyen som er i den kategorien at de ikke kommer seg videre pga krav om regnskap eller annet. Man må ivareta det særegne som også kommer fra kloke mennesker som ikke klarer den papirbaserte delen.

Slike landsbyer kan man også ha som sentra i innvandringsområder – der innvandringskvinner kan skape kunstprodukter – nå er det slik at trenden i tiden er at kurver er populært – gressflettede kurver er også populært. Å reise til USA og besøke landsbyer der for å kjøpe slike ting som en gresskurrv gjør en litt oppgitt. I innvandringslandsbyer i Oslo kan man f.eks. sy klær istedenfor å importere slike klær. Man kan ha felles kultur med norske kultur – noe som kan være bra for samspillet mellom norske og innvandrere og innvandrere igjen seg imellom. Innvandrere trenger å få løst opp sine forhold til andre innvandrere igjen da det finnes hierarkier blandt dem også. Mange norske mennesker kunne tenkt seg å fått spist tradisjonell mat fra andre land og få pratet med innvandrere. Det er en forskjell fra restauranter.

Å skape arbeidsplasser er noen ganger å la kulturen få gro og formere seg gjennom noen år – det kan gi overflod på et område som det å få ut et produkt man kan produsere maskinelt, dvs skape fornyelser for trender for ting som allerede produseres i industrien. Nyproduksjon kan sikkert også oppstå. Design er her et nøkkelord. Mote med natur og håndverk. Markedet har et stort behov for egenart og nære ting med sjel som man ofte sier om produkter som er håndlaget. Primitive produktene føltes gode og er attraktive for de fleste med sans for slike ting.

Hvis man overfører behovet for naturlige, solide ting fra en selv til andre så er ikke slike tanker noe man er alene om. Mange savner et sted der man kan kjøpe sære ting slik som et rimelig varmt ullpledd med et morsomt mønster og som lukter litt av sauefett, som kun trenges å luftes litt av for å holde seg rent. Teppet kan også bli tatt med tilbake til landsbyen for en reparasjon. Noe som burde særprege landsbyen er at man her tar vare på tingene. Reparasjonsverksted for det meste. Noe så enkelt og lite som en liten visp laget av røtter. Tasker som er rikt dekorert av andre mennesker.

Samer har også sitt håndverk. De har nå tatt tak i kulturen sin – kan Oslo lære noe av dette? Det er så mye man kan ønske seg av det naturlige – i naturen er stedet der man finner den beste designen – den beste konstruksjonen – det naturlige og nære som man som oftest liker best.

Når våre forfedrer skapte Oslo og vi vil fornye Oslo – da bør vi da ikke se oss litt tilbake og bruke kunnskapen til våre hardt arbeidende forfedre. Det å reise og ta i bruk en liten landsby kan gjenskape og skape ny vekst – hvis man er litt tålmodig og lar kreativiteten vokse litt. En levende middelalderlandsby midt i Oslo kan være en vei å gå for det kulturelle. Da har Oslo kanskje laget noe spennende for sine innbyggere og gjester. Et skapende knutepunkt av en liten landsen landsby.